Litt pga. aktivitetene jeg fylte tiden med, og litt pga. en samtale mellom meg og min høyt aktede onkel Arild.
Jeg vil ikke ta bort verdi fra samtalen ved å dele den med min lille verden på blogspot.no, men...
en betydningsfull dag
+ en betydningsfull samtale/monolog/dialog (alt ettersom du ser det)
+ lang tid siden forrige innlegg
= tid for et betydningsfullt innlegg
..."Hei kjære onkel!
I dag er en sånn dag jeg lenge har lengtet etter. Jeg våknet, sent. Jeg hadde ingen planer, og laget heller ingen. I går plukket jeg 1 liter rips fra en busk i hagen til mamma. Jeg satte meg ned uten å være klar over hvor mange tanker jeg ikke hadde tenkt på lenge. Og når man plukker rips er det jo ikke stort annet man kan gjøre. Hvor nydelig det er å ikke ha noe å gjøre. Det er da man kan gjøre, tenke, synge og si alt man ikke kan gjøre når man har noe å gjøre. Jeg skjønte at det var lenge siden jeg hadde tenkt på Guds eksistens, og på min eksistens. I, på grunn av eller utenfor Hans eksistens, alt ettersom. Det er innmari berikende å tenke på sånt. Selv om det er frustrerende også, er det mer berikende enn å ikke tenke på det, og dermed sitte der ved ripsbusken fullstendig uten mål og mening annet enn å plukke 1 liter rips. Noe så kjedelig.
I dag, ja. I dag avsluttet jeg The Valkyries av Paulo Coelho, spilte piano, øvde på å knekke kodene på notearket til den nydeligste sangen jeg vet (som jeg skal sende deg hvis jeg får den som recording), snakket med tante Bente Kristin og familien (som var innom en tur), fikk tillatelse til å lese mailen fra deg til pappa som han hadde sitert så mange ganger i dag allerede, leste et nydelig avsnitt om meg selv, av deg hvis ord jeg akter så høyt, og sitter igjen etter en tilsynelatende uproduktiv dag med en følelse av å ha en litt større sjel (som Paulo Coelho ville beskrevet det).
Så jeg ville bare si takk for at du beriket dagen min med mange ord. Både de om meg, og de om livet og tankene dine. Pappa var redd noe skulle falle i feil jord, men jeg har ikke mange jorder, og det jeg har, har mye plass. Takk på vegne av mamma også. Du skal vite hun vil sette pris på å få tømt ripsbuskene, ved hjelp av en onkel som en dag stilte et spørsmål han ikke fant svaret på, og inspirerte niesen til ikke å ha noe å gjøre for en tid framover.
Det var det. Nå skal vi ha laksemiddag med Melissa og Sverre, Andreas' venn. Gutten selv sover og skal jobbe tidlig i morgen. Senere blir det forhåpentligvis tur til favorittkafeen der jeg jobber frivillig noen ganger i måneden. Espressomaskinen og melkesteameren fungerer på samme måte som ripsbusken. Alt jeg trenger!
Stor klem fra en takknemlig niese."
...
"Kjære niese
:-)"
Jeg synes du skriver så fin blogg :) Alle ordene dine gir meg noe, jeg føler meg glad etter å ha lest. Skriver du dagbok, og er det din dagbok med ett eller annet skrevet utenpå på bildet i det siste innlegget? :)
SvarSlettDu er et fantastisk menneske, du får mennesker som selv ikke kjenner deg, til å føle at de vokser i livet sitt. Tusen Takk!
Tusen takk for herlig kommentar, og for at du fikk sjelen min til å vokse enda litt mer i dag også. Det er tre dager på rad det.
SvarSlettDet er dagboken min på bildet. Når jeg leser noe jeg liker, skriver jeg det ned. Er det ekstra bra, får det plass på utsiden. God dagbok!
Kan jeg spørre om en ting til? :) Du som er så flink til å skrive og formulere deg, hvordan vet du hva som er bra nok til å skrive i en dagbok? Hvordan lærer man seg å ikke være redd for å skrive "feil", i andres øyne? Hvis noen andre skulle lese dagboken, mener jeg? Hva skjer med en dagbok etter 10 år, og etter at den som har skrevet den er død? Hvor mange dagbøker har du?
SvarSlettTusen takk :)
Dagbøker er noe spesielt. Det viser deg dine prosesser i livet, og når du plutselig ikke forstår hvordan du kom deg dit du er nå, kan du bla tilbake sidene og se. Du kan være takknemlig. Kanskje gråte litt. Men ved å skrive gjennom det vankselige velger du å face det og det gjør deg modigere. Og sterkere. Klar til å Leve. og være Fri.
SvarSlettDagbøker er til for selvrealisering. Selvutvikling. Bli bedre kjent med vellykede sider, og sine mindre vellykkede sider. og for min del, - også bli kjent med Gud.
Den hjelper å sortere tankene, -og vokse ut i fra det. dumme tanker og smarte tanker. Lære. Du kan uttrykke din frustrasjon uten å bli dømt, slik at du får den ut og slik at du kan fortsette på veien utenfor boksen frustrasjoen og gråten vil holde deg i. Men den tar også vare på gledene og øyeblikkene slik at de ikke forsvinner, men holder seg levende. I dagboken - og i hjertet. Slik at du kan le. Le og danse over det som gjør deg glad, og når du er lei, blar du tilbake og ler på nytt over det tunge tider prøver å kvele.
Så på grunn av de prosesser, følelser og tanker du fører ned på papiret kan du se hvordan du er blitt til den du du er i dag, og du kan lære og også begynne å drømme.
Og gjennom den ærligheten kan de som leser dagboken etter din død, se din reise og lære. Kanskje le med deg, gråte med deg. Men viktigst av alt; se hva som gjorde deg til deg og lære det du lærte og det du så. Og, Kunne lære seg å leve ut i fra dine erfaringer; men kanskje viktigst av alt - at de må må leve ut i fra sin egne erfaringer; -for det er de som gjør dem til dem.
Nå er ikke jeg Jenny, men dette var min beskrivelse. Og det er så mye mer jeg kunne sagt. Men for now. Keep writing Jen.
ble visttt litt ivrig der.... :)
SvarSlettLitt rikere på grunn av deg, S.
SvarSlettBare ved å lese tilbake til tidligere blogginnlegg kan jeg krympe meg litt. Da kan du se for deg hvor liten jeg noen ganger kan føle meg av å lese sider fra dagbøker, hvor sensuren ikke var så streng...
Jeg har nesten alltid hatt dagbok, hvert fall siden 2. klasse. Jeg strever fremdeles litt med å finne ut hvordan jeg vil skrive. Sammendrag av dagen? Hva jeg tenker og føler? Hver dag eller hvert halvår? Til meg selv, til dagboken eller til andre? Jeg tenker faktisk at det hadde vært synd om sidene skulle forsvinne med meg. Jeg håper at noen vil lese de, og kanskje kjenne seg bedre av det. Lære noe av andres lærdommer.
Det er utrolig interessant å se tilbake på spørsmål jeg har stilt i forhold til livet og meningen med det før. Uten å ha vært klar over det, har ofte svar kommet uten at jeg bevisst lette etter de; kanskje FORDI jeg stilte spørsmål uten å forvente svar. Jeg antar dagbøkene handler mer om prosesser enn om ferdige resultater. Jeg håper aldri jeg sitter i dette livet, og kjenner at jeg er ferdig med å utvikles og lære. Handler ikke læring om å lære av feiling og prøving? Så om jeg har skrevet noe teit i dagboka, kan kanskje noen lære hvordan de IKKE vil gjøre noe? Eller se at jeg var like menneskelig, og kjenne seg nærmere meg av det? Jeg ønsker hvert fall å leve med integritet. Ved å kjenne at man kunne sett seg selv utenfra, og fremdeles gå god for det en sier, gjør, tenker og skriver, da er det ikke stort annet vi kan gjøre enn å si, gjøre, tenke og skrive utifra der vi er akkurat da.
Skriver vi, kan kanskje barnebarna våre en dag finne dagbøkene våre på loftet, og kanskje forstå seg selv litt bedre på grunn av prosesser vi gikk igjennom lenge før vi kom dit vi er nå. Og da er jo spørsmålene, prosessene og feilingen verdt det da.
For en deilig dag! =) Man trenger virkelig sånne i mellom alle de som er så rike på opplevelser, bare opplevelsen av å være alene med seg selv og ripsbusken kan absolutt være opplevelse nok! =)
SvarSlettVille bare si at jeg har en liten utfordring til deg på bloggen min. Enjoy! ;)