26. juli 2009

Litt større sjel

I dag vokste sjelen min litt.

Litt pga. aktivitetene jeg fylte tiden med, og litt pga. en samtale mellom meg og min høyt aktede onkel Arild.
Jeg vil ikke ta bort verdi fra samtalen ved å dele den med min lille verden på blogspot.no, men...

en betydningsfull dag
+ en betydningsfull samtale/monolog/dialog (alt ettersom du ser det)
+ lang tid siden forrige innlegg
= tid for et betydningsfullt innlegg

...

"Hei kjære onkel!

I dag er en sånn dag jeg lenge har lengtet etter. Jeg våknet, sent. Jeg hadde ingen planer, og laget heller ingen. I går plukket jeg 1 liter rips fra en busk i hagen til mamma. Jeg satte meg ned uten å være klar over hvor mange tanker jeg ikke hadde tenkt på lenge. Og når man plukker rips er det jo ikke stort annet man kan gjøre. Hvor nydelig det er å ikke ha noe å gjøre. Det er da man kan gjøre, tenke, synge og si alt man ikke kan gjøre når man har noe å gjøre. Jeg skjønte at det var lenge siden jeg hadde tenkt på Guds eksistens, og på min eksistens. I, på grunn av eller utenfor Hans eksistens, alt ettersom. Det er innmari berikende å tenke på sånt. Selv om det er frustrerende også, er det mer berikende enn å
ikke tenke på det, og dermed sitte der ved ripsbusken fullstendig uten mål og mening annet enn å plukke 1 liter rips. Noe så kjedelig.

I dag, ja. I dag avsluttet jeg The Valkyries av Paulo Coelho, spilte piano, øvde på å knekke kodene på notearket til den nydeligste sangen jeg vet (som jeg skal sende deg hvis jeg får den som recording), snakket med tante Bente Kristin og familien (som var innom en tur), fikk tillatelse til å lese mailen fra deg til pappa som han hadde sitert så mange ganger i dag allerede, leste et nydelig avsnitt om meg selv, av deg hvis ord jeg akter så høyt, og sitter igjen etter en tilsynelatende uproduktiv dag med en følelse av å ha en litt større sjel (som Paulo Coelho ville beskrevet det).

Så jeg ville bare si takk for at du beriket dagen min med mange ord. Både de om meg, og de om livet og tankene dine. Pappa var redd noe skulle falle i feil jord, men jeg har ikke mange jorder, og det jeg har, har mye plass. Takk på vegne av mamma også. Du skal vite hun vil sette pris på å få tømt ripsbuskene, ved hjelp av en onkel som en dag stilte et spørsmål han ikke fant svaret på, og inspirerte niesen til ikke å ha noe å gjøre for en tid framover.


Det var det. Nå skal vi ha laksemiddag med Melissa og Sverre, Andreas' venn. Gutten selv sover og skal jobbe tidlig i morgen. Senere blir det forhåpentligvis tur til favorittkafeen der jeg jobber frivillig noen ganger i måneden. Espressomaskinen og melkesteameren fungerer på samme måte som ripsbusken. Alt jeg trenger!


Stor klem fra en takknemlig niese.
"

...

"Kjære niese

:-)
"

11. juli 2009

Ferskvare

En god dag for den hjemvendte. Ikke hver dag siden jeg kom jeg har jeg kjent at hjemkomsten gav mening, men i dag viste den seg fra sin bedre side.

En lang, god samtale med en god venn på Poesi, hvor begge hjemvendte kunne dele opplevelser, og den ferskere hjemvendte kunne suge til seg lovende ord fra den mer erfarne hjemvendte om hvorfor og hvordan.

En god lunsj med noen få gode venner, med masse latter og masse prat.

En god kveld hjemme der den praktiske delen av livet ble tatt hånd om og organisert, etter organisatorens beste evne.

Sånt kan det til slutt bli mening ut av.

10. juli 2009

Nostalgi # 1


Nostalgi er utelukkende ikke til å komme rundt etter et avrundet "året i mitt liv". Derav nummerert tittel, så jeg med trygghet kan benytte meg av den senere.







Utenfor gate 102 på LAX mandag 6. juli markerte solen slutten på året i mitt liv, og begynnelsen på det neste.

Amy, you save this picture and upload it to your facebook profile. No questions.

4. juli 2009

Å leve, lever, levde, har levd


Det kjennes som jeg er forelsket.

Og dét er jeg definitivt ikke, så det må være følelsen jeg sitter igjen med etter å ha hoppet i fallskjerm som har satt hodet mitt i spinn.

3. juli litt utenfor Santa Barbara, tandemhopp fra 13 000 ft med 1 minutt fritt fall. Med stillehavet i horisonten, vinden i håret, fire venner i lufta rundt meg og en knallmorsom instruktør på ryggen var det en opplevelse fullstendig ene og alene uten like.

Hvis dette er i nærheten av hvordan det kjennes å være forelsket, kan jeg nesten ikke vente. Det er uten tvil noe av det utroligste jeg har opplevd.


Flyturen nesten like morsom som veien ned




Justin, meg, Samantha, Tina og Sylvia

Overgangen


Det går sakte, men sikkert, opp for meg hvor nære jeg er avreise. Jeg ser mennesker for siste gang, jeg gjør ting for siste gang, og jeg besøker steder for siste gang. Jeg har vært så klar; følt meg så forberedt. Men plutselig vet jeg ikke om jeg vil reise allikevel. Det virker for dumt. Kom til et nytt sted; møt nye mennesker, bli kjent med en ny livsstil, nye måter å forholde seg til ting og folk; og når du føler deg passe innkjørt, så drar du tilbake dit du kom fra.

Jeg ser den andre siden av broen, og det er minst like fint over der, som her. Jeg skal plukke med meg noen blomster herfra til og med, og ta dem med over. Veien over virker tøff, men jeg er sikker på at reisen vil være lærerik, og virke berikende på det som venter meg på den andre siden. Har man nådd broen, så har man nådd broen.