25. april 2009

"Norwegian enjoys the California sun"


Denne uken har jeg fått mye oppmerksomhet fordi jeg er "the Norwegian who enjoys the California sun". Ei jente i koret skriver for skoleavisa som kommer ut én gang i uka, og skrev for noen uker siden en artikkel om meg. På tirsdag ble den nye utgaven av The Canyon Call utgitt, med en smilende Jenny øverst i høyre hjørne. Snu avisen, BAM, et enda større bilde av en smilende Jenny.

Artikkelen gir følgende inntrykk av meg:
  • I LOVE LA!
  • I think every Norwegian sees me as the coolest person in the world, because I'm in LA.
  • I think of LA as the center of the world.
  • I think Norwegian guys are cowards, but I still think the Californian guys need to take it easy.
Åh, for en (av stadig mangel på norske ord) humbling uke dette har vært.
Noen nevner at de ikke synes det virket helt som meg. Noen bare spør meg hva jeg syns om det. Noen la ikke engang merke til "super excited foreigner" stempelet jeg mener jeg fikk. Noen syntes bare jeg var søt.

Til de fleste bare smiler jeg, og ler når de nevner artikkelen, men til folk jeg faktisk bryr meg om hva synes, tar jeg meg tid til en liten samtale over artikkelen. Sosiologilæreren min ropte opp "Jenny - our Star", i timen på torsdag, og brukte samtidig anledningen til å oppfordre alle som ikke allerede hadde lest artikkelen, til å gjøre det.

Oh joy
.



Uken for øvrig har vært forholdsvis rolig og fin.
Mindre jobbing enn vanlig - mer tid til lekser, kontakt hjem, solnedganger, bøker, turer i nabolaget, familien osv.

I skrivende stund kommer jeg fra skolen der dette semesterets COC Dance Company hadde sin vårforestilling. Jeg vet ikke hvordan jeg kan beskrive det best.

Det var episk.
Minst.


Det var fantastisk musikk, det var utrolig talent, og det var omringet av en så stemningsfull atmosfære. Hvis vi var like bra forrige semester gikk jeg glipp av noe, og jeg oppdager med glede at mange mener vi var det.

Jeg var allerede i et spesielt mood i dag, etter å ha brukt flere timer på Starbucks, begravet i boka "How Starbucks Saved My Life" av Michael Gates Gill. Jeg leser den som en del av en oppgave i sosiologi, men nyter den som jeg nyter Paulo Coelhos bøker. Stemningen jeg settes i av gode bøker, er vanskelig å forklare, men i et tappert forsøk får det meg til å skjønne at det er mye jeg kan lære. Og jeg ønsker å lære om alt! Og disse dagligdagse forfatterne har lært så mye gjennom dagligdagse opplevelser, gjennom å ha et åpent hjerte og åpent sinn. Gud skapte oss jo ikke med evnen til å søke dypt og vidt, uten å ha overraskelser for oss i det dype og det vide... Overraskelser om oss selv? Og Han? Om mennesker og relasjoner mellom mennesker. Hva, hvorfor og hvordan? Og det er ikke fiksjon, det er dagligdagse tanker tatt ut fra dagligdagse hoder. Og jeg har også et hode! Gjennom innblikk i andres hoder, helst med en kopp kaffe eller te i hånd, Sigur Ros i øret eller solnedgang i horisonten, blir jeg motivert til å utforske høyder, dybder og bredder med mitt eget hode. Kan de, kan jeg!




6 kommentarer:

  1. Bloggen din er en joy Jenny!

    SvarSlett
  2. Å joy! jeg måtte lese opp deler for Melissa! wii!

    Jenny -My Star!

    SvarSlett
  3. Og når kommer dere jentene til California, tør jeg spørre? :)

    SvarSlett
  4. vi drar herifra 15 mai tror jeg, blir litt.. har ikke bestemt enda. er du very busy?

    SvarSlett
  5. Coward?!

    Deep shit, Jenny - bra det :)

    SvarSlett
  6. Sandra - jeg er ganske busy, men jobber saa godt jeg kan for aa bli ferdig med skolearbeid foer den tid, saa jeg kan henge! Jeg har kor-konsert den 17. hvis dere vil komme, og saa kommer jo Kristina ogsaa den 17.!

    Komkomkom! Hva er vel litt svineinfluensa mot god gammel henging?

    SvarSlett