Identitet

Utdrag fra undervisningen i developmental psychology her om dagen;

• Identity achievement occurs when an individual has gone through an exploration of different identities and made a commitment to one.

• Moratorium is the status of a person who is actively involved in exploring different identities, but has not made a commitment.

• Foreclosure status is when a person has made a commitment without attempting identity exploration.

• Identity diffusion occurs when there is neither an identity crisis or commitment.

Hvor er du?
Hvor vil du være?

21 and counting

Baileys'en godstår seg i kjøleskapet, ballongene ligger fremdeles spredt rundt sengen på rommet, og brusboksene er enda ikke fjernet fra kjøkkenbenken. Jeg er 21 år, for flaten. Du store så mye større (og/eller eldre) 21 åringene var før.

Det var en dag ulik alle andre. Det ligger jo først og fremst bare i navnet; 25. mai. Det klinger så innmari godt.
Ellers var det også en herlig dag fordi jeg kunne spise presis hva jeg ville.

Martine og Erika var så snille å legge natten til Garza drive da de inntok LA for noen dager, på søndag kveld. Vi spiste på BJ's, og klarte neimen ikke å overtale den mindre hyggelige servitrisen om at 1 1/2 time til 21 årsdagen var nærme nok for en simpel drink. Vi sippet til sitronvannet, bet i sitronen, og nøt heller dét.

Igjen ble helligdagene lagt convenient nok til, så Memorial Day og jeg ble feiret sammen. Jeg ble vekket av mamma kl 6:30, tett etterfulgt av Ruth-Elaine og Marie. Jeg rakk akkurat å legge meg til igjen før jentene i huset kom stormende inn på rommet med én ballong, og rundt 20 til. Det bar rett til frokost der jeg nøt omelett, stekte poteter og pannekaker med mapel syrup. Med tiaraen på hodet og "BIRTHDAY GIRL" på t-skjorten fikk jeg all den oppmerksomheten jeg ikke har så særlig i mot.



En ekstra og kjært velkommen korøvelse var på morgenens agenda. Pedikyr likeså. Amy la stort sett opp hele dagen, og gjorde en utrolig god jobb. Korøvelsen var vel ikke hennes idé, men dere skjønner tegningen, ikke vel.

Mot ettermiddagen gjorde vi oss klare for å ta i mot gjester i huset. De kom, og de dro; 6 utrolig bra timer senere.
Jeg var litt nervøs, fordi jeg hadde invitert noen herfra og noen derfra, der mange ikke kjente hverandre. Så i tillegg til å bidra med pizza, is og brownies, en fabulous solnedgang som alltid, og bål ute da mørket falt på, dro vi i gang en del leker, og det kunne ikke endt i en bedre kveld.


Da alle var dratt hjem, og ryddingen var ferdig, og jeg skulle starte på jobb om 7 timer, var det kun én ting som manglet. Jeg har cravet og snakket om in'n'out milkshaken siden i fjor vår, og kun hatt den én eneste gang; i fjor vår. Tiden var inne, men snart ute, for en milkshake fra in'n'out. Jeg hadde ca 15 minutter igjen på å innta presis hva jeg ville, og jeg nektet å la sjansen gå til spille. Amy och jag.


Jeg skulle gjerne latt dere gå, men det er én ting til. Jeg jobbet med Sylvia i kveld, mens Christina hang med oss etter at hun var ferdig. Jeg kan ikke la være å vise dere hva vi driver med ved siden av å lage kaffe. Vi tre utgjør en livlig gjeng, og henger like mye utenfor the Kiosk som inni på kveldene når det verste studentrushet er over. Vi har mange venner, og i kveld var vår venn Bagel Boy, med venner, mer ivrige etter vannkrig med Christina, enn undervisning.
Rettelse; Hver mandag og onsdag kveld er vår venn Bagel Boy, med venner, mer ivrige etter henging ved The Kiosk, enn undervisning.



Kvelden ble avluttet som kvelder flest burde avsluttes. Varm asfalt, gode venner, stjernehimmel og jenteprat.

Eureka!

I kveld hadde Jenny from Norway besøk av Jenny from Czeck. Hun kom hit rundt samme tid som meg, men ikke med hjemreisen klart i framtiden. Hun giftet seg med Landen i januar, og vet ikke om de noen gang kommer til å bo i Tsjekkia.

For meg som skal hjem til Europa om litt over 1 mnd, å snakke med noen som ikke vet om hun noen gang kommer til å bo der igjen, er det godt å se ting i perspektiv.

Jeg nyter denne siste tiden så veldig, fordi jeg vet det er siste tiden. Jeg har gode utsikter.

Hvem vil vel bytte bort dette uansett?

Sistering and singing

Denne uken var jeg kanskje litt for opptatt med livet til å huske å leve.

Jeg sitter på plenen blant skolebygningene på COC, fredag formiddag. Det er ikke skoledag, men Kelsey og Sylvia var på jobb på CoffeeKiosk, og jeg hadde en ledig formiddag. Med mac i hånd og sommerkjolen på dro jeg til skolen for å henge med jentene og slappe av.
Det er en herlig dag. Brisen gjør det ikke bare levelig, men riktig komfortabelt i sola. Morgenen startet kl 5, da Kristina og jeg satte kursen mot LAX, for å se lillesøsteren videre på reisen i den store, lille verden. Jeg er så fascinert av alt hun har å fortelle fra reisen sin rundt jorden, her en ettermiddag ble vi sittende på gulvet i bokhandelen i timesvis. Det er utrolig hvor forskjellige erfaringer vi har, men allikevel forstår vi mer og mer av hverandre.
Nå står kun New York og London igjen på reisen, før hun vender nesen hjem. Den mentale reisen det må være å lære av, minnes ved, bearbeide, glede seg ved, gråte over og savne alt hun har opplevd, har vel kun såvidt begynt.


Uken som har gått var temmelig travel. Med kor-konsert, to innleveringer, jobb, søster på besøk, klasser osv, kan det være lett å glemme å puste mens man er så opptatt av å nyte. Men med en søster som ikke tillater meg å stresse over å ha besøk, kan det ikke gå dårlig. Hun tok mye vare på seg selv, hang med mine venner, tok i bruk fortauene og gangstiene, bokhandelen, butikkene, caramelatto'ene, var med med i kor og på jobb, og lå i sola.

Gettin' ready for some singin'


Time of my life...

Jeg antar at en kombinasjon av å glede seg over dagliglivets gjøremål, sammen med tid til overs, er noe jeg tror på. I "tid til overs" kan man jo...

...stå opp noen timer før man mååå opp
...eller ta seg ekstra god tid på vei dit man skal
...kanskje man noen ganger trenger å minne seg på å lese en bok bare for leselystens skyld
...man kan lære mye av å sitte på en kafé og bare være
...kanskje den fjellturen ikke hadde vært så dumt...

Man trenger jo ikke bare sitte stille og stirre framfor seg for å "gjøre ingenting". Jeg mener vel, som Kristina satte ord på for meg, at man best kan lære når man ikke nødvendigvis leter...

Sylvia, Tina og Muhammad. Tre grunner til at jeg triver på dette stedet.

Onkel Arild og jeg har mailet litt fram og tilbake i det siste, og han setter også fine ord på tanker.

"Dagliglivets gjøremål hindrer meg i å gjennomføre dypsindigheter. Men overfladisk livsglede er heller ikke å forakte. Det mener jeg virkelig. For det er i de små gleder den sanne livsglede har sin kilde. De store gleder er så befengt med tvil og manglende sammenheng, at de falmer før de modner. Men verdien av en god klem, en kroneis, en niese som deler en ærlig tanke, en fugl som synger en fin tone; Ubetalelig."

Men nå skal jeg reise meg, børste gresset fra kjolen, gå en tur til jenterommet, og vende nesen hjem. Det er ikke ferie helt enda. Psychology og sociology-finals om litt over en uke. Singing-finals om én uke. Du store, det gikk fort.

Vent på meg!

Først, for øvrig, skal Amy, Josh og jeg benytte oss av de øremerkede restaurant-pengene Mike og Murf etterlot seg da de dro på ferie til Pennsylvania. Vi sikter høyt, Hollywood here we come!

Bare fordi...

Teksten nedenfor bergtok meg når jeg hørte den. Det er en sang, en utrolig fin sang, men jeg fant ingen fantastisk versjon av den på youtube.

Eric Whitacre, for øvrig, er en komponist som lager helt utrolig fin musikk. Vi synger en av sangene hans i koret vårt, og jeg har brukt denne lørdagskvelden på youtube for å høre mer av han. Jeg legger inn linken til én av sangene hans her, så gir jeg dere muligheten til å åpne en ny tab, og spille av Eric Whitacre's "Sleep" mens dere leser denne teksten .
(Ved å trykke på linken forsvinner denne siden. Det kan være bedre å kopiere adressen, og lime inn på en ny tab; http://www.youtube.com/watch?v=qhCS7etNEbU&feature=related.)

Hvorfor?

Bare fordi.

In Remembrance

Eleanor Daley

Do not stand at my grave and weep.
I am not there, I do not sleep
I am the thousand winds that blow,
I am the diamond glint on snow.
I am the sunlight-ripened grain,
I am the gentle morning rain.
And when you wake in the morning’s hush,
I am the sweet uplifting rush
of quiet birds in circled flight.
I am the soft stars that shine at night.
Do not stand at my grave and cry,
I am not there, I did not die.

Ukeslutt

Det er fredag kveld. Rommet er ryddig, jeg er nydusjet, nattpysjen er på, og tennene er pusset. Jeg sitter med mac'en på fanget i senga, og hører på musikk...

Randomly plassert; men idyll i Yosemite

Husker dere hvordan jeg forrige uke beskrev den herlige torsdagen jeg hadde hatt?
Denne var like bra.
Det var tid for siste øvelse med jazzkoret, før den store vårkonserten på søndag. Er det ikke typisk hvordan man ikke lærer å sette pris på ting ordentlig, før man er ferdig? Vi er i utgangspunktet ferdig kl 22, men slapp tidlig, men ville ikke gå. Vi var en gjeng som var igjen etterpå og sang. Noen spilte piano, mens resten sang og harmoniserte.
Det er så herlig å være rundt så talentfulle folk, og det er så kult å ha gutter i koret også, som synger så sinnsykt bra. Og det er så bra at kor ikke har et stereotypt "enten er du jente, eller så går du i kirka"-preg her.
Da vi måtte ut fra bygningen kl 22, ble vi sittende utenfor i kveldsvarmen. Vi sang mest, og pratet litt. Noen kan starte å nynne på en sang, flere slenger seg på, og til slutt har vi en 4-stemt versjon av "Mary had a little lamb".
Jeg gleder meg sånn til søndag...

I dag kjørte jeg til Santa Monica for å møte Sandra og Melissa, som er på besøk fra New York. De hadde et heller uheldig møte med solen i går, til tross for stadig påføring av SPF 30. Vi fant derfor ut at det var en god dag for Hollywood, så sånn gikk det. Vi så skiltet, vi så stjernene, vi så Kodak Theatre, vi så Graumanns Theatre. Samme regla. Deretter satte vi oss på et frozen yoghurt place, og satt der resten av de 3 timene vi tilbrakte i underholdningshovedstaden. Jentene har så mye spennende å fortelle fra sine måneder der oppe... like underholdende dét.
Jeg liker virkelig de jentene. Jeg visste jo allerede det om hun ene, men hun andre møtte jeg først i dag. Bortsett fra at hun også så ut som en hummer, var hun veldig behagelig å henge med (hummerfaktoren var mer et bra bidrag heller enn et hinder, når jeg tenker meg om)!



Ellers begynner jeg å kjenne at vedmodigheten over snart å skulle dra, sniker seg innpå gleden over snart å skulle hjem.
Vil ikke si at jeg ikke har nytt tiden her godt, eller ikke har innsett hvor bra jeg har det, men allikevel vil jeg gjenta at det er typisk hvordan man ikke lærer å sette ordentlig pris på noe, før det er over.

Jeg liker så godt at det er varmt her

og jeg liker så godt å gå på skolen her

og jeg liker så godt å bruke tid for meg selv her

og jeg liker så godt alle musikktilbudene her

og jeg liker så godt familien her

og jeg liker så godt roen jeg har her

og jeg liker så godt de menneskene jeg bruker tid med her


Så jeg må sørge for å nyte den siste tiden jeg har.
Jeg er kjempeglad jeg skal hjem - og synes det er kjemperart at året snart er over, og jeg igjen skal inn i en ny epoke av livet.

I guess that's how it's gotta be...

CoffeeKiosk

Yosemite 8.-11. mai

Text from "I Hope You Dance - journal"
Mark D. Sanders & Tia Sillers

"Let's talk about mountains.
You start climbing one, you toil, you sweat, you finally reach the top,
and what do you get?
Well, along with a sense of accomplishment, of peace, of a job well done,
along with the satisfaction of doing what you set out to do...
you get a great view of the next mountain.
Looming. Challenging.
Calling your name.

But wait!

Don't feel like you have to take on that next mountain yet.
Let's dwell on this one for a while.
Lay there with your hands stretched out behind your head.
Watch the clouds running across the sky and tell yourself you're on top of the world, because in a sense you are.
Just be for now, for you.
Then, when you're ready... pick yourself up, dust yourself off, put that pack on your back, and start climbing down. One foot in front of the other, that's all you can do.
This walk never ends, you know. There's always another mountain.
That's what makes life thrilling, and you breathless.

There are days, there are times, when you feel like you've walked so far,
when the voice inside you is complaining that it's all uphill, that it always will be.
And then, after all that, way beyond your blue horizon,
you see the biggest mountains you've ever seen, and you think,
"I can't do that."


Well, I hope you always have somebody who tells you that you can.
Like I'm telling you now."

Tid for tur

Torsdag kveld - vi er pakket og klare. Også klare for noen få timers søvn før vi setter oss i bilen for å besøke det vi faktisk er klare for; Yosemite nasjonalpark.

Fredag til mandag på hotelltur med familien. Vi skal vandre i fjellet. Vi skal slappe av. Jeg skal lese bok. Vi skal gjøre lekser. Jeg skal forhåpentligvis bade. Jeg skal ta bilder. Jeg gleder meg. Det gjør forsåvidt vi også.

Dagen i dag har vært veldig god.
Jeg nyter å klare å stå opp unødvendig tidlig, og sto opp kl 7 i dag for å ha litt ekstra tid før skolen, som faktisk startet kl 11:30, men jeg var på spinning igjen før det. En god morgenstund setter standarden for resten av dagen, så det er viktig å starte godt.
Jeg hadde vokalundervisning, der jeg gjorde klar for en opptreden i en annen musikklasse senere på ettermiddagen. Innimellom var det sosiologi.
Jeg opptrådte for musikklassen min på rundt 40 stk med "L'ho perduta, me meschina!" fra Figaros Bryllup av Mozart. Opera har aldri vært en favoritt på lista, men jeg lærer mye spennende, og gleder meg over å utvide horisonten sånn musikalsk sett. Spennende å kunne opptre med det i en heller ufarlig setting.
Henging i CoffeeKiosk er en av torsdagenes mange gleder, pga lange pauser mellom de forskjellige klassene, som strekker seg fra 11:30 am til 10:00 pm. Før siste klasse for dagen, som er jazzkor, fikk jeg i meg 2 shots med espresso og en kopp kaffe, så koret var morsommere enn noen gang. Kaffe begynner å bli min greie, og musikk er definitivt min greie!

Jeg har ikke så mange dypere tanker enn det å dele i dag. Det er mangfold av de i hodet mitt, men de er så ukonkluderte og vage at jeg velger å dele med dere mer håndfast, mindre lærerikt, mer forutsigbart materiale; min torsdag.


Ha en herlig helg, vi snakkes til uken!

Morgenstund

Jeg våknet i tide til soloppgangen denne morgenen, dro på meg første buksa jeg så, og gikk en morgentur i nabolaget.
Klokken er fremdeles bare 6:50, mens skolen ikke starter før kl 8. Nå skal jeg spise litt havregryn, hoppe i dusjen og deretter gå til psykologi og kor - etter kor.

Det er så varmt om dagen, at CoffeeKiosk overopphetes til tider. For å unngå at døren til stadighet åpnes og slipper inn mer overveldenhet, foreslo noen at vi bruker vinduet der vi tar bestillinger i stedet.

Ikke dumt. "You know you're not obese when..."

Fortsatt god morgen for meg, kveld for dere hjemme. Har vi ikke annet å feire, kan vi jo saktens feire at det er 2 mnd til jeg kommer hjem i dag.

Tid for avkobling

Selv om svineinfluensaen råder nyhetsbildet, virker det som hverdagen går ganske rolig og typisk for seg her i California. I hvert fall min hverdag. Jenta har ikke sett et eneste munnbind.

Det er lørdag, og klokken er 2:39 pm. Dagen er fullstendig til min disposisjon, og det liker vi. I utgangspunktet er ikke bare i dag, men hver dag lagt opp til min egen disposisjon, men det er alt jeg har gitt tillatelse til å ta disposisjon over tiden min, jeg ikke alltid klapper meg på skulderen over.

Hvorfor fortelle sjefen at all tid som ikke er skoletid, er available arbeidstid?
Hvorfor legge opp semesteret sånn at jeg har noe å gjøre stort sett hver ettermiddag?
Hvorfor registrere meg for enda en klasse, fordi jeg jo ikke har noe scheduled på den tiden på den dagen?
Hvorfor organisere meg selv med 5 forskjellige aktiviteter, som hver for seg ikke trenger å ta så mye tid, men som alle er SÅ interessant og lærerike, men som dermed resulterer i at jeg ikke har tid til å legge ekstra flid i noen av dem?

Denne dagen, for øvrig, er min, min og min.
Jeg startet opp i dag tidlig med en tur til frisøren for å piffe opp highlights'ene. Hun var ganske betraktelig sen, og kom på jobb 35 minutter etter min planlagte time. Hva gjør for øvrig det, når jeg har hele dagen til min disposisjon, og jeg i tillegg hadde med meg min beste venn for tiden(Boka "How Starbucks Saved My Life")?

På veien hjem var jeg innom World Market(knekkebrød sa jinta), Walmart og Target, som alle slet meg fullstendig ut, før jeg la meg i sola utenfor huset vårt og leste sosiologi.

Det er utrolig hvordan sosiologi og psykologi kan fascinere meg fra å sovne mens jeg ligger på et teppe i sola, og leser (kaffen jeg hadde tidligere kan være en medvirkene faktor). Å lære om psykologiens bidrag til å forklare mye av menneskers oppførsel med et perspektiv "innenfra", sett sammen med sosiologiens bidrag til å forklare mye av menneskers oppførsel sett fra et sosialt perspektiv, er så utrolig interessant og motiverende!

Fra et fag til et annet;
vi hadde enda en korfestival i går kveld. 7 kor fra forskjellige community colleges kom sammen for å lage musikk.

Ah... 10 minutters forsøk på å laste opp videoklipp av sangene våre mislyktes. Det er verdt 10 minutter til, så gi ikke opp håpet, men de kommer ikke akkurat nå. Jeg vil jo ikke ha en fridag for å kunne sitte på kjøkkenet med datan på fanget hele dagen.

Tur i nabolaget venter. Deretter tror jeg at jeg skal finne godstolen på Starbucks og innvie en ny bok. Det ritualet kan ta litt tid. En bok jeg for eksempel ikke inspireres nok av til engang å blogge om det, er ikke en bok jeg vil bruke dyrebar tid på. Frisøren i dag tidlig brukte jo så lang tid på å komme seg dit, jeg avsluttet forsyne meg "How Starbucks Saved My Life"... Nå ga Melissa meg for øvrig en god idé, helt uten å være klar over det selv, naturligvis.

I tradisjon Melissa, spør jeg følgende:
Hvilken bok kan eventuelle anbefale, som inspirerte eventuelle helt opp til ørene?

Dagens frisørbesøk fikk orden på sauen.

Veien til Ithaka

Jeg leste følgende dikt som introduksjon til en av mine yndlingsbøker, av Paulo Coelho; en av mine yndlingsforfattere.

Ithaca

When you set out on your journey to Ithaca,

pray that the road is long,

full of adventure, full of knowledge.

The Lestrygonians and the Cyclops,

the angry Poseidon -- do not fear them:

You will never find such as these on your path,

if your thoughts remain lofty, if a fine

emotion touches your spirit and your body.

The Lestrygonians and the Cyclops,

the fierce Poseidon you will never encounter,

if you do not carry them within your soul,

if your soul does not set them up before you.

Pray that the road is long.

That the summer mornings are many, when,

with such pleasure, with such joy

you will enter ports seen for the first time;

stop at Phoenician markets,

and purchase fine merchandise,

mother-of-pearl and coral, amber and ebony,

and sensual perfumes of all kinds,

as many sensual perfumes as you can;

visit many Egyptian cities,

to learn and learn from scholars.

Always keep Ithaca in your mind.

To arrive there is your ultimate goal.

But do not hurry the voyage at all.

It is better to let it last for many years;

and to anchor at the island when you are old,

rich with all you have gained on the way,

not expecting that Ithaca will offer you riches.

Ithaca has given you the beautiful voyage.

Without her you would have never set out on the road.

She has nothing more to give you.

And if you find her poor, Ithaca has not deceived you.

Wise as you have become, with so much experience,

you must already have understood what Ithacas mean.

Constantine P. Cavafy(1911)

For målet er meningsløst uten veien til målet.